Satans siste tango

«Alle mine kjære» («The Lovely Bones», 2009) er Peter Jacksons nyeste bedrift på filmfronten, og den er basert på en internasjonal bestselger. Den handler om 14 år gamle Susie Salmon (Saoirse Ronan) som blir lurt inn i en underjordisk hule og drept av naboen George Harvey (Stanley Tucci). Liket blir aldri funnet, og familien (Mark Wahlberg som faren i huset, Rachel Weisz som moren og Rose McIver som søsteren) går en kaotisk tid i møte, med forviklinger av alle slag, men de får god støtte av politietterforskeren Len Fenerman (Michael Imperioli, kjent fra «The Sporanos»).

Jeg må innrømme at jeg hadde høye forventninger til denne filmen ettersom det er trekløveret Fran Walsh, Philippa Boyens og Peter Jackson selv som har skrevet manus. De fleste vil vel huske «Ringenes herre»-trilogien som trekløveret sto bak, og senere «King Kong», men mange husker med større glede den utmerkede «Heavenly Creatures» (1994), Jacksons for min del viktigste verk og den filmen det er lettest å sammenligne med (Boyens var ikke en del av teamet den gangen).

Saoirse Ronan, den døde protagonisten, er et relativt nytt bekjentskap, men vi husker henne som den den unge Briony Tallis fra «Om forlatelse» («Atonement», 2007). Hun fungerer som fortellerstemme fra det hinsidige, og gjør som best hun kan i forsøket på å avsløre morderen.

Mark Wahlbergs naive oppriktighet passet godt i «Boogie Nights» (1997), men i rollen som familiefar er spillet hans tvungent og for min del ubehagelig å bevitne. Jeg klarte rett og slett ikke å tro på hans desperasjon, og kjemien med motspillerne skurrer.

Stanley Tucci har jeg ærlig talt ikke hørt om før, men han spilte visstnok i «The Devil Wears Prada» (2006) og fjorårets «Julie & Julia», to velkjente filmer jeg ikke har sett. Han gjør en god rolle som kalkulerende barnemorder og er et lyspunkt i en ellers middelmådig filmpinsel.

Rachel Weisz har såvidt jeg kan se ikke tidligere gjort noe minneverdig, og fortsetter her med det.

Uten forvarsel av noe slag (og til min gremmelse) ramler filmens utidige comic relief inn på kjøkkenet midtveis: Susan Sarandon som fordrukken bestemor med sigaretten hengende i munnviken. Jeg forstår ønsket om å live opp en ellers dyster handling, men det virket bare påtatt og malplassert i denne sammenhengen. Her har Jackson fortegnet seg.

Det er effektene som har fått mest omtale, og det er forståelig. Historien fortelles fra den avdødes side, og vi får være med henne i hennes egne, private limbo (som befolkes av andre døde, merkelig nok). Det er en dynamisk verden som forandrer seg hele tiden, og Susie leker seg gjennom en skog av sommerfugler og andre grafiske herligheter. Det er vakkert, men sentimentalt.

Det kan virke som om det meste av produksjonstiden er brukt på å lage effektene i Susies verden, for de er virkelig forseggjorte, men det lider alt som ikke foregår i det hinsidige under. Det blir en merkelig filmopplevelse, og ikke av det gode slaget. Forventningene mine var som sagt høye, og det ble overhodet ikke innfridd. Dette er ikke en film verdt å se.

Andre nettsteder som omtaler filmen: Filmens offisielle hjemmeside, IMDb, Rotten Tomatoes, metacritic, Filmweb, VG Nett, Dagbladet.no, Adressa.no, Aftenbladet.no, NRK P3, Montages, FilmMagasinet.no.

Trailer:

Del bokmerke